Articles

RSS
  • Groove skriver

    1 mars 2010, 22h14m

  • Groove tar ansvar!

    28 mars 2009, 13h30m

  • Mt. Ee

    24 nov. 2008, 22h39m

    Thu 20 Nov – mount eerie concert

    Mount Eerie. Bandet som oppsto etter at smått legendariske The Microphones hadde uttømt sitt uttrykk, og er enda en side av frontfigur (og eneste faste medlem) Phil Elverums musikalske visjoner. Mount Eerie er et veldig utydelig band, hvor Phils lavmælte og flertydige sang og det skranglete lo-fi lydbildet likevel gir det et distinkt uttrykk. Mount Eerie er lyden av en annen verden.

    I tillegg til den opprinnelige stammen har Mount Eerie to andre ganske klare uttrykk: Det bråkete, som gjerne beskrives som organisk black metal/hardcore, og det ordinære, som er Phil med gitaren - visesangeren. Begge disse variantene kom til sin fulle rett denne torsdagen på Blå.

    Det er ikke sjeldent Phil og gjengen har spilt i Norge, han er en sann norgesvenn. Han er faktisk så norgesvenn at han har tilbrakt en god stund i Norge - i 2003 bodde han i fire måneder på Kjerringøy, hvor han skrev sanger, fotograferte og kjedet seg. Resultatet fra dette oppholdet er den stillferdige boka/plata Dawn, som inneholder 19 sanger og en rekke bilder fra oppholdet. Denne skiva kom nylig, og var fremtredende i den siste delen av konserten.
    Denne gangen hadde han slått seg sammen med et fint lite band bestående av litt av en gjeng - medlemmer fra Serena Maneesh, Pirate Love, Lionheart Brothers og Cunt Rash. Ikkeno tull, altså, og et godt utgangspunkt for å lage et skikkelig spetakkel. Og en bra måte for å få frem den bråkete versjonen av bandet.

    Støy-rock og impro-bandet Cunt Rash sto for oppvarmingen. Vi fikk se et tyve minutter langt tight sett, og det var i grunn nok. Det var som en forrett skal være - veldig smakfull, og akkurat lite nok til at du vil ha hovedretten. Class act spør du meg.
    Det er mulig det er den alltid like bevisste estetiske utformingen av skivene som har gitt meg bildet av Mount Eerie som et veldig mystisk band. Musikken er alltid preget av et eller flere svært stilige og ganske kjølige bilder. Sammen med Mount Eeries utydelige musikk har det gitt meg inntrykk av Phil som en svært utilgjengelig person. Men når han går på scenen forsvinner det bildet umiddelbart. Da er han så ordinær som det går an å bli, muligens med unntak av at han alltid går med sandaler. Jeg vet jo at han er slik, siden jeg har sett ham før, men jeg glemmer det etter kort tid.

    Konserten var delt opp i to deler. Første var hele bandet, andre delen var Phil alene, slik at vi alle fikk sin bit av kaka. Første delen var bråke-Eerie, andre delen var fokusert på den tidligere nevnte Dawn.
    Jeg kan ikke huske veldig mange låter fra konserten. Men bandet spilte så bra som man kunne forvente av dem. Det var vel ingen hemmelighet at backingbandet ikke kjente låtmateriale like godt som Phil, og at de derfor må kunne sies å manglet litt rutine på samspillt. Men det ødelag ikke helhetsintrykket, jeg liker min dose med bråk, og det fikk alle oppmøtte, og det var ganske så stas.

    Den siste delen var noe helt annet. Det var da Phil Elverum kom til sin fulle rett. Alene på scenen synger han de nydeligste låter, låter som får meg til å glemme alt annet i verden.

    Og da er det vanskelig og ikke tilgi noen små tekniske feil her og der.
  • Okkervil River, Chateau Neuf 31.oktober

    4 nov. 2008, 0h21m

    Fri 31 Oct – Okkervil River, Katrine Ottosen


    Okkervil River med nok en prakftfull fremførelse, selv om de er i ferd med å bli et ganske alminnelig indierockband.

    Det er ikke så lenge siden de besøkte Øyafestivalen. Og mye tid har heller ikke gått siden giget på John Dee. Forut for sistnevnte hadde gruppen nylig lansert storveisskiva The Stage Names, og tilsvarende hadde de forut denne konserten lansert ei skive til: den ikke fullt så snasne The Stand Ins.

    Tatt i betraktning hvor mange gode album og låter de har produsert, og hvor mange av de som er av det sofistikerte slaget, var det ikke bare en god tanke å plassere bandet i sitteplassalen på Chateau Neuf. Det var faktisk en svært god idé. Jeg var derfor ganske sikker på at det stilige bandet kom til å glitre på denne scenen.


    Okkervil River har et godt utvalg av gode låter etter hele seks fullengdere og et knippe med øvrige utgivelser. Etter min mening har de utviklet seg i en litt kjedelig retning, eller for å si det som en kompis av meg: Jeg liker ikke Okkervil etter at Will Sheff ble så fancy.

    De to siste skivene har jeg litt problemer med, det er ikke det at de ikke er bra, men at de er mer energidrevet og kanskje litt lettere tilgjengelige enn de var tidligere. Okkervil River anno 2008 er blitt et ganske typisk indieband. Ikke at det er veldig galt, men for en som mener at verden stoppet litt da Don’t Fall in Love With Everyone You See kom ut, er det naturlig at det kan ses som en ulempe.

    Uavhengig av mine prefereanser om hvilke av Okkervils skiver som er best, har jeg tidligere erfart at deres konserter er stas. De to nyeste skivene inneholder så mange kraftfulle låter at det garantert påkaller en bra fest.



    Danske Katrine Ottosen åpnet ballet. Hun synger smygende låter over elektroniske rytmer. Slike går det mange av på dusinet og er kjedelige saker. Pluss for at hun overraskenede tolket Britney Spears' Toxic. Men hennes opptreden kommer jeg neppe til å huske om noen uker. Lysene var ennå ikke slått av, og det var neppe mange som brydde seg om at hun var på scenen. I et slikt konsertlokale er det veldig synlig at folk ennå ikke er på plass og går rundt omkring.

    Okkervil River startet bra, men ikke topp. Det tok for lang tid før folk kom seg på plass, og lyset var på alt for lenge. Men slikt er vel bare smårusk og pirk. A Girl in Port og Plus Ones er flotte saker. Salen var ganske full, bandet var i form og pulikum kom seg stort sett på plass. Det var godt å se trommis Travis Nelsen igjen - han må være det gladeste trommeslageren jeg noengang har sett. Og han var like smittende glad nå, som sist. Han minner meg om en bekjent av meg som alltid er like glad hver gang jeg møter han at jeg hver gang tror han er bestekompisen min. Slike mennesker er det alltid topp å møte.

    Stemningen løsnet etterhvert: Det som tidligere var litt tamt ble mer kraftfult. Okkervil River anno 2008 er et veldig bra liveband som har så mange gode låter at det nesten gir en garanti for god stemning. Men der ligger noe av problemet, ved at de har blitt litt vel utadvente, og Will Sheff oppfører seg tidvis vel mye som en rockestjerne.

    De spilte låter fra stort sett hele karrieren, men det var først når ekstranumrene Okkervil River Song og Westfall kom, som de to siste låtene det hele tok av for min del. De hadde da droppet de stilige dressene, og kom ut i passe slitte t-skjorter. For meg ble det selve bildet av konserten: Stilige, men ikke fullt så spennende først, og mer avslappede etterpå. Det var da de beste låtene kom. Frem til ekstralåtene hadde de hørte mest ut som et alminnelig indierockband.

    Låtlisten, slik de hadde planer om å spille låtene:

    A Girl in Port
    Plus Ones
    Singer Songwriter
    A Hand To Take Hold of the Scene
    The Latest Toughs
    Starry Stairs
    John Allyn Smith Sails
    Pop Lie
    A Stone
    So Come Back, I Am Waiting
    Lost Coastlines
    Black Sheep Boy
    For Real
    Our Life Is Not a Movie or Maybe
    Unless It's Kicks

    Ekstra:
    Maine Island Lovers
    Blue Tulip
    Okkervil River Song
    Westfal
  • Groove

    12 oct. 2008, 16h31m

    Fri 10 Oct – M83

    Groove har anmeldt, som alltid:

    Groovissiomo!
  • Groove

    12 oct. 2008, 16h30m

  • Groovissomo!

    7 jui. 2008, 18h30m

  • Rytmisk sportmusikk

    31 mai 2008, 9h30m

    Thu 8 May – YACHT

    Det var ikke lenge siden sist YACHT var i Norge, og denne gangen kan umulig mange ha fått med seg at det var Blå som var stedet å være. Men hva gjør egentlig det for de fremmøtte, så lenge konserten er morsom?

    Laptopmannen, keynotemannen, dansemannen og eks-Blow-mannen Jona Bechtolt er litt av en skrue. Han er nok mest kjent for å være den tidligere halvdelen i Blow, men også litt kjent for sine eminente Flickrblockrs og den ultimate Apple Macbook air-sleeven Airmail. For tiden er han nok mest kjent for å være den ene halvdelen av YACHT, hun andre heter Claire, og er i følge legenden hans samboer og kjæreste.
    Jona er omtrent hyperaktiv, og dermed er YACHT er alltid på turne. Det bare rundt et halvt år siden han var her sist. Forrige gang på en fullstappet Spasibar, denne gangen på en svært lite fullstappet Blå. Synd for alle andre en de som tok turen. Forrige gang var det bare Jona, nå også med Claire.

    YACHT er uhemmet omgang med syntetiske beats, glorete farger, former og de rareste mønstre. Det er en hyggelig kveld på datarommet, det er en tur på gymmen og det er en hyggelig kaffekopp. Slik føles det i alle fall. Det er sjeldent artister viser interaktive multimediafremvisninger av hjembyen og kåken sin, og det er ikke hver konsert man opplever at de må ha seg et lite avbrekk, for å så holde talentkonkurranse. Det er heller ikke hver dag resultatet av en slik talentkonkurranse blir strupesang, indisk nasjonalsang og basketballdansen. Moro for unga, med andre ord. Med mine rett under tredve passerte følte jeg meg helt klart ikke for gammel. Hvilken gen i kroppen som har lurt meg til å tro det er imidlertid usikkert, men jeg har følelsen at det har en sammenheng mellom det og de på scenen.

    Nå er jo scenen et relativt sted. Særlig om man har ambisjoner om å skate blandt publikum, gjøre mesteparten av sceneopptreden blandt publikum og dersom man skal leve opp til ryktet om å være inkluderende. YACHT er notorisk for sine utagernde og spastiske dansing, og det er virkelig morsomt at de elsker å danse blandt publikum. Strålende, spør du meg. Hva de spilte? Stort sett hitene, og noe annet. Synd de ikke spilte I believe in you, for den er fin. Samme det, musikken var storveis og konserten var morsom.

    Ulempen er at det er helt håpløst å få tatt bilder. Det kan jeg leve med.



    www.groove.no
  • Youth of today

    3 avr. 2008, 23h15m

    Thu 3 Apr – Smoosh

    Hvor mange band tilfører egentlig noe nytt til musikkhistorien? Ikke mange sier du? Vel, her kommer enda ett.

    Det er noe spesielt å lese at Spasibar ha booka et par pre-pubertale tenåringer til å spille torsdag 3.4.08. Ikke bare er de tenåringer, men de er født i 92 og 94. Og siden sommeren 07 har de hatt med seg lillesøster (sic!) som er født i 96. Man må jo ha en bassist!

    Det blir fort hype når så unge mennesker får oppmerksomhet og spilletid. Det er ikke mange band der snittalderen er 15 år for de faste medlemmene. Godt er det, for det er nærliggende å tenke på Hits for kids og MGP Junior. Det er stort sett en grunn til at barn lager musikk for andre barn.

    Tydeligvis er det unntak fra alle regler, og Smoosh må kunne sies å være et unntak fra regelen om at alle barn lager crappy musikk som bare egner seg for andre barn. Med en svært sjarmerende blanding av spilleglede, låtteft og umodenhet er det nesten umulig å ikke bry seg om hva jentene holder på med. Klart det ikke er obligatorisk å like det, men det er på et like høyt nivå som mange av sine langt mer voksne motparter. Det er indiepop gjort etter alle reglene i boka.

    Så langt, så vel: Det er nesten litt urettferdig at alle som skriver noe som helst om Smoosh gjør et stort poeng av alderen deres. Det er vel slik det nesten må bli, det er ikke til å komme utenom. Jeg hadde tenkt å forsøke å ikke gjøre noe poeng ut av alderen deres, men det vil være å holde tilbake vesentlige punkter i historien om bandet.

    Man kan undres hvorfor et band bestående av Asya på seksten og Chloe på fjorten klarer å fylle Spasibar på en torsdag. Svaret er vel at de har fått betydelig internasjonal oppmerksomhet, mest pga. alderen, men vel så mye fordi de i tillegg har spilt med Death Cab for Cutie, Sleater-Kinney, Bloc Party, Cat Power, Sufjan Stevens og en rekke andre. Til alt overmål har Cat Power covret låten Rad. Fra den fire år gamle skiva She Like Electric. Nevnte jeg at de skriver låtene selv?

    Det var en ganske spent stemning på Spasibar før konserten. Selv om det var fri aldersgrense og konsertstart rekordtidlige ni presis, var flesteparten av publikumerne langt eldre enn jentene. Nesten litt pinlig å stå i salen før konserten begynte. Jentene virket lett nervøse da de gikk på (de var mye yngre i virkeligheten enn jeg trodde), og en rask titt rundt i lokalet avslørte mange lett rødmende ansikter. Tipper det var første barnekonsert for de fleste i lokalet.

    Asya har en strålende stemme. Hun synger og spiller tangenter. Hennes fremtoning er litt som en utadvendt Tori Amos, mens Chloe behersker trommene til det fulle. Ettersom de ikke har gitar eller bass som standardinstrumenter i bandet er rytmefremdriften avhengig av trommene. Chloes stil er ikke langt unna Two Gallants’ eminente trommis Tyson Vogel - det vil si: Chloe spiller også på samme måten, hun spiller hodestups inn i trommesettet. Det bør også nevnes at var nesten litt i det meste laget da Maia (født i 96) gikk på scenen med en bassgitar som var større enn henne selv.
    De har hittils gitt ut to skiver; She Like Electric fra 2004 og Free to Stay fra 2006. Låtene fra førsteskiva preges av at det er fire år siden den ble gitt ut, og det er først på Free to Stay låtene virkelig fungerer. Naturlig nok var hovedtyngden av låtene hentet fra sisteskiva. Det er for øvrig et imponerende høyt nivå på alle låtene derifra. Det ble topp stemning!
  • EL-P & Mr. Dibbs

    21 avr. 2007, 15h36m

    Thu 19 Apr – El-P, Mr. Dibbs

    Anette Wiig Bryn, byråd for næring og kultur i Oslo uttalte for et par måneder siden at “Vulkan vil bli et spennende tilskudd til Oslos kulturscener”, i forbindelse med at Blå ble tildelt 600.000 kroner til etablering av en ny scene på Vulkan. Hun hadde rett. Etter den første konserten i den gamle fabrikkhallen, så er i alle fall ikke jeg i tvil: Det er muligens byens mest spennende lokaler for tiden.

    Den enorme hallen i dumpa rett ved Blå rommer svært mange mennesker. Så mange at det er unødvendig å forsøke å fylle den med mindre man har Britney tilgjengelig. Løsningen var det dermed gardiner som avgrenset et område mer egnet for konserter av vanlig størrelse, plass til et eller annet sted mellom fem hundre og tusen mennesker antar jeg. Dermed ble det mye tom plass på hver side, og i kombinasjon med de harde betongveggene ble det en skikkelig undergrunnsfølelse over lokalet. Jeg hadde følelsen av å være på en illegal fest i et nedlagt fabrikklokale.

    Lokalet passet dermed bortimot perfekt til kveldens konsert.

    Det var Jamie Way fra California som fikk æren av å varme opp publikum. Han hadde tatt med seg norske Chris Lee som DJ/ sidekick. Det fungerte greit for å få litt bevegelse i publikum, men det ble litt spinkelt. Spesielt i forhold til gjengen som kom etter dem. Jeg har forøvrig sjeldent sett en artist som er så stolt av å være på scenen som det Chris Lee var.

    I’ll Sleep When You’re Dead er ikke en direkte politisk skive, men den har sine stunder. Særlig videoen til Smithereens, hvor EL-P stiller i orange fangekjeledress, Guantanamo style, går ganske direkte i strupen på sitt hjemlands myndigheter. Det var videoens bildespråk som preget den visuelle delen av konserten.

    Michael Andrews’ Mad World hadde æren av å åpne showet. Mens låta spilte stormet fire kammuflasje- og balaklavakledte karer ut på scenen. Og etterhvert kom EL-P i sin orange kjeledress. Bassen dundret i hele lokalet, og sammen med de soniske angrepene fra sjefsmisantrop EL-P var det det som skulle til for å få salen til å koke. Det enorme inntrykket gjorde at det var svært vanskelig for en stakkars sjel å sortere inntrykkene.

    Den apokalyptiske gjengen var knallhard, spesielt i den første halvdelen av konserten. Mighty Quin var en verdig makker til EL-P, og backingen fra Mr. Dibbs var like knall. Samspillet dem i mellom minnet en hel del om Company Flow i sine glansdager. Fint det, for EL-Producto alene i halvannen time kan fort bli litt i meste laget. Det var også fint at de hadde tatt med seg en bassgitar og en synth. Det gjorde virkelig underverker for lyden, ettersom det bidro til et fyldig og bombastisk lydbilde. EL-Ps flow er tight og stødig som fjell. Mannen har ikke problemer med å levere vers som varer et par minutter. Slikt er også en stor fordel når man skal underholde menigheten, for de forventer det samme dystropiske univers, levert med samme høye kvalitet som på plate.

    Det sies at man oppfatter EL-P som rock dersom man stort sett hører på rock, og som hip hop dersom det er det man stort sett hører på. Det tviler jeg ikke på - det er sjeldent jeg har sett en så liten homogen publikumsmasse på en konsert. EL-Ps sceneopptreden var i alle fall et sted midt i mellom hip hop og rock, som Iggy Pop møter Gang Starr.

    Det var virkelig tett mellom høydepunktene, noe som kan virke litt underlig dersom man ser på låtlista. Det er ikke åpenbart at så mange av låtene på sisteskiva gjør seg i livesammenheng, men de gjorde faktisk det. Sammen med Deep Space 9mm og Stepfather Factory, så utgjorde de nye låtene et slags overordnet tema - motstand mot vold og overgrep, og da gjerne overgrep fra myndigheter. Selv om innholdet er alvorlig, så var ikke det noen hindring for å spøke og tulle litt. Som oftest var det krigsherrene i Irak det gikk ut over.

    Det er vanskelig å kritisere låtvalget på en kveld som denne. For min del savnet jeg Dead Disnee og the Nang, the Front, the Bush and the Shit fra Fantastic Damage, og jeg kunne gjerne tenke meg noen av Company Flows meget sterke bangers. Og Overly Dramatic Truth ble litt kjedelig, rett og slett. Den ble for monoton og flat til å passe ordentlig inn. Forøvrig er det ikke særlig annet å utsette på konserten, for den var rett og slett fantastisk.

    Velkommen tilbake, får jeg foreslå Öyafestivalen i år?

    Låtliste:
    Mad World
    Tasmanian Pain Coaster
    Smithereens (Stop Cryin’)
    Deep Space 9mm
    EMG
    Up All Night
    Dibbs’ Routine
    Run the Numbers
    Overly Dramatic Truth
    Prison Ship - Habeas Corpses (Draconian Love)
    Flyentology
    League Of Extraordinary Nobodies
    Poisonville Kids No Wins
    Stepfather Factory
    Tuned Mass Damper
    Drive